Sånn ble mandag

Untitled

Fikk vel gjort 75% av det som jeg hadde skrevet ned i dag.

Det var utrolig deilig å komme hjem og ta av seg bh-en.

Det skal visst bli veldig glatt i løpet av natten og morgendagen, så tirsdag får nesten bli studiedag.

Mandager er rød og oransje i en fin, merkelig miks.

 

 Hvordan har din mandag sett ut? Har den en farge?

Nyser katten, da blir det snø

Untitled

Ute er det hustrig. Snøfokk og vind, med høye brøytekanter og perfekt sparkføre. Inne er det noen planter jeg må huske å vanne, rene klær jeg burde brette. Jeg er ferdig med en søknad, og har et fint førsteutkast til en annen. Jeg har planer om to andre ting også på mandag, så får vi se hvordan det går.

Jeg har ikke vært ute på to dager. Jeg har kommet så langt at jeg står her fullt påkledd, med nøklene i hånda, men lengre enn det kommer jeg ikke. Jeg gjemmer meg heller bak det jeg må (og vil) gjøre her inne. Kryper heller inn i forskjellige bøker, og spiser After Eight tidlig på dagen. Leser om hvordan jeg burde skrive en søknad, ser etter ledige stillinger, skriver for meg selv. Jeg støvsuger og sklir på altfor glatt inne-føre. Myke sokker og glatt gulv, gøyal kombinasjon!

Nå skal jeg spise smoothie fra ei suppeskål og se på alle bilene som kjører forbi med alt for mye snø på taket. Husk å koste taket også folkens, ved brå stans kan snøen komme farende og ødelegge sikten!

 Kjør forsiktig, bruk refleks!

Fra Værnes til København

Untitled

Dette bildet er jeg så glad i (fra 2015) siden alle linjene går rett inn i det samme forsvinningspunktet. Jeg tror jeg vil prøve å ta flere bilder av bygninger. Arkitektur er så spennende.

Untitled

Slik som dette bygget i København, 2008. Jeg synes måten vinduene reflekterer lys og alt på, gjør hele bygget flatt og gjennomsiktig. Gøy!

Skriving av søknader

Det tok noen timer før jeg klarte å skyve alle de engstelige følelsene og tankene langt nok unna til at jeg kom meg ut av den horisontale stillingen. Pysjen er fortsatt på, men pytt sann. I dag prøver jeg å oppdatere CV-en min, så den ser fin og innbydende ut, mens jeg krafser ned noen ord som etter hvert skal bli til søknader om arbeidspraksis. Jeg er så redd. For å skrive feil, skrive for mye, skrive for lite. Redd for å gi et helt forferdelige førsteinntrykk, redd for å dumme meg ut i det jeg tropper opp på ulike steder for å si: «Hei, verden, her er jeg! Skal vi jobbe sammen?»

Allikevel, så er det nødvendig. Jeg er også gira, samtidig som jeg er redd for å få nei. Og det å få nei er en stor mulighet, det er ikke til å skyve under en falleferdig stol. Jeg må bare huske at jeg ikke passer inn over alt, har ikke de riktige erfaringene eller egenskapene, eller så er det rett og slett ikke behov. Kanskje har de ikke mulighet til å veilede noen gjennom en slags praksisperiode. Alt det er mulig, men det betyr ikke at jeg trenger å gå tomhendt hjem. Jeg har prøvd, spurt, og fått svar. Jeg skal prøve å huske å spørre etter tips. Hva kan jeg gjøre annerledes, er det noe jeg burde prøve ut, eller lære meg. Jeg må lære meg å tørre, være litt frempå rett og slett, der jeg har en sjanse til å få kunnskap hos andre som har spennende erfaringer. Jeg vil så gjerne jobbe og lære, være nyttig.

Dette er altså helgas utfordring for min del, men det skal prøves. Og etter hvert både feiles og lykkes. Hjelpes.

♥ Ønsker alle der ute en så god helg som overhodet mulig!

Bones, siste sesong

Hvis du har lyst, og kan, så anbefaler jeg å skru på TV3 om en liten time (22:30). Da begynner nemlig sesong 12, den siste sesongen av Bones. Jeg gleder meg og gruer meg veldig. Det er mitt favorittshow, unektelig det jeg koser meg mest med på TV. Det er kjempespennende! Jeg leser bøkene av Kathy Reichs, som er inspirasjonen bak showet, så fort jeg kommer over dem. Skremmende fascinerende, tenk å være rettsmedisinsk antropolog?! Jeg har ikke noe særlig mer å si siden de viser siste episode av sesong 11 før eventyret tar fatt på slutten.

♥ Er det noe du bare MÅ se på tv/internett?

Et lite tilbakeblikk

I 2015 bodde jeg fortsatt i Maastricht, Nederland. Jeg studerte kulturvitenskap, og hadde det veldig gøy med å lære masse forskjellig. Jeg er veldig sliten i dag, mye etter en tung dag i går og en vanskelig natt, men også etter terapi. Så jeg sier ikke så mye i dag, viser bare noen glimt fra fineste Maastricht (og litt omegn, sånn cirka det som heter Cadier en Keer).

UntitledUntitled UntitledUntitled UntitledUntitled Like etter at jeg tok dette bildet viste det seg at jeg hadde svingt innpå en vei hvor de var midt i et sykkeløp! Hestene var fint lite interessert i å kose. Kanskje like greit i tilfelle de var av den gretne sorten.UntitledUntitled UntitledUntitled Untitled

«Det tyder på at det du frykter mest av alt er – frykten.»

I dag er jeg redd. Lammet av skrekk under en dyne med flanelltrekk. Jeg vet ikke hva jeg er redd, jeg er bare redd for alt. Hver minste lille, forsiktige tanke fikk knipende frykt i svar, gjorde meg kvalm og svimmel. Jeg gråt fordi jeg ikke visste hva, jeg gråt fordi jeg visste at det ikke var noe å være redd for. Distraksjoner hjalp ikke, gjorde meg mer redd, svimmel, det ble vanskeligere å huske på at jeg burde puste. Jeg kan ikke se når jeg er redd, men det betyr ikke at jeg lukker øynene. Jeg ser, men oppfatter ikke, forstår ikke. PANIKK.

Husk, husk, husk. Hva var det som ble sagt? Jeg kan gjøre noe allerede nå, det må ikke være full krise før jeg kan si at nå, nå trenger jeg noen minutter. Så jeg åpner kontaktlisten, sitter noen sekunder, hvem er det jeg skal ringe til igjen? Jeg husker ikke. Men jeg ser dem i favorittene mine, med en stjerne foran navnet. Jeg ringer, skjelver og hakker tenner. Gisper, gråter, glemmer å puste. To ring. Vedkommende har tid. Vi blir enige om at jeg må huske å puste. Etter hvert oppfatter jeg mer, forstår mer. Panikk, men jeg får lov til å kontrollere litt igjen. Prøvekjøre. Jeg har tross alt tatt mørkekjøring.

Nå er jeg ikke så redd, men jeg er sliten.