Fra Værnes til København

Untitled

Dette bildet er jeg så glad i (fra 2015) siden alle linjene går rett inn i det samme forsvinningspunktet. Jeg tror jeg vil prøve å ta flere bilder av bygninger. Arkitektur er så spennende.

Untitled

Slik som dette bygget i København, 2008. Jeg synes måten vinduene reflekterer lys og alt på, gjør hele bygget flatt og gjennomsiktig. Gøy!

Skriving av søknader

Det tok noen timer før jeg klarte å skyve alle de engstelige følelsene og tankene langt nok unna til at jeg kom meg ut av den horisontale stillingen. Pysjen er fortsatt på, men pytt sann. I dag prøver jeg å oppdatere CV-en min, så den ser fin og innbydende ut, mens jeg krafser ned noen ord som etter hvert skal bli til søknader om arbeidspraksis. Jeg er så redd. For å skrive feil, skrive for mye, skrive for lite. Redd for å gi et helt forferdelige førsteinntrykk, redd for å dumme meg ut i det jeg tropper opp på ulike steder for å si: «Hei, verden, her er jeg! Skal vi jobbe sammen?»

Allikevel, så er det nødvendig. Jeg er også gira, samtidig som jeg er redd for å få nei. Og det å få nei er en stor mulighet, det er ikke til å skyve under en falleferdig stol. Jeg må bare huske at jeg ikke passer inn over alt, har ikke de riktige erfaringene eller egenskapene, eller så er det rett og slett ikke behov. Kanskje har de ikke mulighet til å veilede noen gjennom en slags praksisperiode. Alt det er mulig, men det betyr ikke at jeg trenger å gå tomhendt hjem. Jeg har prøvd, spurt, og fått svar. Jeg skal prøve å huske å spørre etter tips. Hva kan jeg gjøre annerledes, er det noe jeg burde prøve ut, eller lære meg. Jeg må lære meg å tørre, være litt frempå rett og slett, der jeg har en sjanse til å få kunnskap hos andre som har spennende erfaringer. Jeg vil så gjerne jobbe og lære, være nyttig.

Dette er altså helgas utfordring for min del, men det skal prøves. Og etter hvert både feiles og lykkes. Hjelpes.

♥ Ønsker alle der ute en så god helg som overhodet mulig!

Bones, siste sesong

Hvis du har lyst, og kan, så anbefaler jeg å skru på TV3 om en liten time (22:30). Da begynner nemlig sesong 12, den siste sesongen av Bones. Jeg gleder meg og gruer meg veldig. Det er mitt favorittshow, unektelig det jeg koser meg mest med på TV. Det er kjempespennende! Jeg leser bøkene av Kathy Reichs, som er inspirasjonen bak showet, så fort jeg kommer over dem. Skremmende fascinerende, tenk å være rettsmedisinsk antropolog?! Jeg har ikke noe særlig mer å si siden de viser siste episode av sesong 11 før eventyret tar fatt på slutten.

♥ Er det noe du bare MÅ se på tv/internett?

Et lite tilbakeblikk

I 2015 bodde jeg fortsatt i Maastricht, Nederland. Jeg studerte kulturvitenskap, og hadde det veldig gøy med å lære masse forskjellig. Jeg er veldig sliten i dag, mye etter en tung dag i går og en vanskelig natt, men også etter terapi. Så jeg sier ikke så mye i dag, viser bare noen glimt fra fineste Maastricht (og litt omegn, sånn cirka det som heter Cadier en Keer).

UntitledUntitled UntitledUntitled UntitledUntitled Like etter at jeg tok dette bildet viste det seg at jeg hadde svingt innpå en vei hvor de var midt i et sykkeløp! Hestene var fint lite interessert i å kose. Kanskje like greit i tilfelle de var av den gretne sorten.UntitledUntitled UntitledUntitled Untitled

«Det tyder på at det du frykter mest av alt er – frykten.»

I dag er jeg redd. Lammet av skrekk under en dyne med flanelltrekk. Jeg vet ikke hva jeg er redd, jeg er bare redd for alt. Hver minste lille, forsiktige tanke fikk knipende frykt i svar, gjorde meg kvalm og svimmel. Jeg gråt fordi jeg ikke visste hva, jeg gråt fordi jeg visste at det ikke var noe å være redd for. Distraksjoner hjalp ikke, gjorde meg mer redd, svimmel, det ble vanskeligere å huske på at jeg burde puste. Jeg kan ikke se når jeg er redd, men det betyr ikke at jeg lukker øynene. Jeg ser, men oppfatter ikke, forstår ikke. PANIKK.

Husk, husk, husk. Hva var det som ble sagt? Jeg kan gjøre noe allerede nå, det må ikke være full krise før jeg kan si at nå, nå trenger jeg noen minutter. Så jeg åpner kontaktlisten, sitter noen sekunder, hvem er det jeg skal ringe til igjen? Jeg husker ikke. Men jeg ser dem i favorittene mine, med en stjerne foran navnet. Jeg ringer, skjelver og hakker tenner. Gisper, gråter, glemmer å puste. To ring. Vedkommende har tid. Vi blir enige om at jeg må huske å puste. Etter hvert oppfatter jeg mer, forstår mer. Panikk, men jeg får lov til å kontrollere litt igjen. Prøvekjøre. Jeg har tross alt tatt mørkekjøring.

Nå er jeg ikke så redd, men jeg er sliten.

«Mad Girl’s Love Song»

Untitled
Jeg leste Sylvia Plath for første gang i fjor sommer, på psykiatrisk sengepost. «Det er kanskje ikke den mest lystige lesingen» fikk jeg høre mer enn en gang, men det betydde ikke så mye. Ordene var vakre, dype, triste, hardtslående. Jeg tror jeg ville lese noe skrevet av Sylvia Plath på grunn av historien hennes, for å se om jeg kunne finne noe jeg kjente meg igjen i. Noe jeg kunne gripe tak i og som satte ord på det som var vanskelig for meg. Jeg tror jeg lette etter felleskap i mørket. Du kan lese mer om Sylvia Plath og lese et utvalg av hennes dikt her. Mad Girl’s Love song er et av de fineste diktene jeg vet av.

«Mad Girl’s Love Song»
«I shut my eyes and all the world drops dead;
I lift my lids and all is born again.
(I think I made you up inside my head.)

The stars go waltzing out in blue and red,
And arbitrary blackness gallops in:
I shut my eyes and all the world drops dead.

I dreamed that you bewitched me into bed
And sung me moon-struck, kissed me quite insane.
(I think I made you up inside my head.)

God topples from the sky, hell’s fires fade:
Exit seraphim and Satan’s men:
I shut my eyes and all the world drops dead.

I fancied you’d return the way you said,
But I grow old and I forget your name.
(I think I made you up inside my head.)

I should have loved a thunderbird instead;
At least when spring comes they roar back again.
I shut my eyes and all the world drops dead.
(I think I made you up inside my head.)»

♥ Smil hvis du kan, hvis ikke kan vi dele.

Tenker, tenker, tenker

Tenker masse, masse, masse. Tankene fyrer av i mange ulike retninger, bråstopper, snur, tar en baklengs salto, dukker ned, ned, ned. Det er mange ord, inntrykk, ideer, drømmer, men får det ikke helt ut. Så det skal jeg prøve å få gjort noe med de neste dagene. Jeg har fått noen hjemmelekser fra mine behandlere, som det kanskje kommer noe bra ut av.

P.S. Jeg har smakt sjokoladefrappe for første gang og er herved frelst.